Ensomhet er ikke å være alene…
Jeg tror alle har forskjellig opplevelse av ungdomsskolen. Den er ikke lik for alle og det er ingen som bare har det dårlig eller bare har det bra, men det kan sikkert være litt mer av det ene enn det andre. Det jeg tror alle kan kjenne på er å være usikker på seg selv, både på hva de føler eller om de er bra nok. Hva å være bra nok er, det tror jeg faktisk ingen vet. Jeg skal prøve å skrive om hvordan min opplevelse har vært til nå, men jeg synes egentlig ikke at det kan forklares. Det må oppleves.
Det er jo mange som mener det er så mange normer. At det er uskrevne regler for hvordan du skal oppføre deg på ungdomsskolen, men jeg føler egentlig ikke på det. Ingen bestemmer hvordan jeg skal oppføre meg. Men jeg synes folk dømmer. Alle dømmer ut ifra sånn de tror du er, og så vet de liksom at du er sånn fordi dere er bekjente. Du kjenner ikke en du bare sier hei til, så godt som du tror.
Jeg grudde meg ikke til karakterer, men jeg vet mange gjør det. Det jeg gjør i åttende har jo ikke så stor betydning når jeg går ut av tiende, så da har jeg ikke lyst til å jobbe for hardt bare for å få en bra karakter. Men man bør alltid følge med, da blir alt så mye enklere når karakterene dine betyr mye. Jeg synes ikke karakterer hjelper på motivasjonen, fordi folk snakker om det hele tida. Det får meg til å føle at det er veldig viktig. Om du gjør det bra på skolen skal vel ikke ha noe å gjøre med hvordan du klarer deg i livet. Man kan få en super jobb uten toppkarakterer. Mange bryr seg alt for mye om skole, det burde ikke være hele livet ditt. Det bør bare være en del av livet ditt. For du kommer alltid til å klare deg uten gode toppkarakterer hvis du vil.
Ensomhet er som å få lov til å være med å leke, men du er ikke med på leken. Det er å få lov til å være med i en gjeng, men du er ikke med, fordi de glemmer deg. Det er som å få lov til å være med å snakke, men du er ikke med i samtalen på ordentlig. Du bare er der. Kommer aldri til ordet, fordi du alltid blir avbrutt. Ensomhet er ikke å være alene, man kan ha mange venner, men kanskje du aldri har noen som forstår deg eller at du ikke har noen å snakke med. Du kan ha en bestevenn, men ingen andre venner. Å føle seg rett å slett usynlig for alle. Du blir bare en slags outsider. Du bare er der. Kanskje man ofte er en person som ikke er så opptatt av oppmerksomhet hvis man er ensom, da bør du bare ta litt mer plass. Selv om det er kjempe vanskelig. Men de rundt bør også ta ansvar for at alle blir inkludert, og ikke bare tenke på hva de skal sier selv hele tiden.
Det er vanlig å ikke tørre å ta et steg videre eller å være seg selv fordi de er redd for å feile eller dumme seg ut. Det er så enkelt å si «du må bare være deg selv», men alt ordner seg ikke bare ved å bare være seg selv. Fordi man tenker alt for mye på hva andre tenker om seg. Men hvis du ikke gjør noe annerledes da vil du jo ikke bli husket for noe spesielt. Hvis du bare har gjort som alle andre hele livet. Alle kan gjøre en forskjell, men da må du også tørre å gjøre en forskjell. Du lever bare en gang, og skal du alltid gjøre det samme som du alltid har gjort fordi det er tryggest kommer du til angre når du blir eldre. Jeg vil i hvert fall ikke være gammel og angre på at jeg aldri turte å gjøre ting jeg egentlig ville. Det synes jeg ikke du skal heller.
-Jente 13 år-
