Bloggnorge.com // In Times Of Teen
Start blogg

In Times Of Teen

Ungdomstida

Når ble alt plutselig annerledes?

Kategori: Uncategorized | 0 kommentarer » - Skrevet fredag 15. mars , 2019 kl. 09:17

Innledning

Da jeg begynte på ungdomsskolen, var jeg nervøs for hvordan det skulle være. Jeg var nervøs for hvordan ungdomsskolen var, for hvordan de som allerede gikk der var, og for hvordan alle rundt meg hadde endret seg. Jeg var redd for at det var mye å takle, og jeg var redd for at jeg ikke skulle klare det. Det viste seg å være akkurat sånn som jeg trodde det skulle bli. -Bare helt motsatt. Det viste seg, at når jeg kom dit, skulle det ikke være alt rundt meg som var annerledes. Det var jeg som var annerledes. Det var jeg som hadde endret meg. I begynnelsen gikk jeg rundt og skyldte på alt og alle, og omgivelsene for hvordan jeg hadde det. Men egentlig visste jeg at alt lå på meg, og at ingen andre hadde noe å gjøre med påvirkningen av hvordan jeg følte meg.

Jeg opplevde sterke følelser, følelser jeg trodde jeg hadde opplevd før. Følelser jeg trodde jeg hadde kjent på, men som jeg egentlig ikke hadde. Det var som om alt forsterket seg, og jeg ble et emosjonelt kaos. Jeg visste ikke hvor å gjøre av meg, jeg visste ikke hvor å gjøre av alle de nye følelsene. Så jeg gjemte dem. Jeg prøvde å gjemme alt jeg følte, snakket ikke om det til vennene mine eller familien min. Resultatet ble at jeg ofte ble uforståelig for alle rundt meg, mens alt virket så tydelig i mitt eget hode.

 Jeg burde nok ha snakket om alt tidligere med noen. Jeg burde ha snakket ut om det, før det ble verre. Problemet var bare at jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det, jeg syntes det var vanskelig. Jeg gikk rundt på skolen, smilte og lo, og glemte alt sammen. Det var så fint, å få slippe seg løs sammen med vennene sine.  Vennene mine passer ikke som noen å snakke alvorlig med, eller noen å ha dype samtaler med. Jeg elsket å bare ha det gøy med dem. Det var det som gjorde meg glad igjen, og det var den beste måten de kunne hjelpe meg på. Men jeg syntes det var slitsomt. Det var så forferdelig slitsomt å gå rundt og late som at jeg hadde det fantastisk, når jeg egentlig ikke følte meg så bra. Selvtilliten min slo ned, sakte som dagene gikk.

Hver morgen. Når jeg reiste meg opp og ut fra søvnen. Puttet en fot ned på gulvet, på hver side av senga. Men jeg hadde aldri lyst til å reise meg opp. For hver dag som gikk, ble det tyngre å reise seg opp av senga. Jeg kjente på trangen til å legge meg ned igjen, sove der for alltid, alene og uten problemer. Det var et sug, noe som dro meg tilbake. Det dro i kroppen min, det fikk hodet mitt til å surre, og dyttet tårene ut av øynene mine. Det var nesten som et eller annet som kontrollerte meg. Jeg hadde ikke lyst. Jeg hadde virkelig ikke lyst.

 Jeg hatet skole. Og jeg hadde aldri hatet skole så mye. Jeg mista motivasjonen, jeg mista engasjementet og fokuset jeg trengte for å jobbe bra. Jeg satt i timene og stirret på tavla, men jeg var oppslukt i mine egne tanker, og jeg fikk ikke med meg et ord. Jeg tenkte mye på alt som gikk galt, og hvordan jeg skulle fikse det, følelsene mine, ting jeg hadde gjort galt allerede, valg og absolutt alt som skjedde i livet mitt egentlig. Plutselig var timen over, og jeg gikk ut av klasserommet med null ny informasjon. Og så kom prøvene mine. Jeg ble så jævlig stressa. Jeg hadde ikke fått med meg noe i timene, og jeg kunne ingenting. Jeg satt oppe til klokka tolv på natta, og sto ofte opp rundt klokka fem. Jeg kom på skolen, helt livløs, ingen energi, og trøtt som bare faen. Dette var ikke en helt unormal ting heller. For vanligvis klarte jeg ikke å sove. Jeg var ikke trøtt før rundt klokka to. Og joda, jeg kunne lagt meg og i hvert fall prøvd. Men jeg turte aldri å legge meg før jeg var så trøtt at jeg visste jeg sovna på et blunk. Jeg var redd for tankene mine. Jeg var redd for å overtenke, for å klare å gjøre meg selv nervøs. Jeg var redd for å bli fanget av dem, jeg var redd for at de skulle ta meg med til en annen verden, og fange meg der inne. Jeg var redd for hvor stresset jeg kom til å bli, for alle bildene i hodet mitt, jeg var rett og slett redd for det tankene mine kunne lage. Jeg hadde nemlig denne ulempen, denne uvanen. Dagdrømming. Men det var ikke dagdrømming, det var nesten som dagmareritt isteden. Om natten, hadde jeg ingenting lenger. Jeg visste at ett eller annet foregikk der inne om natten, men jeg husket aldri noenting når jeg våknet. Jeg hadde aldri drømmer eller mareritt lenger.  

Søvn var en komplisert ting for meg. Det var så mye å si om det. Det var så merkelig, og jeg hadde så merkelige døgnrytmer i tillegg. Jeg har slitt ekstremt mye med døgnrytmen min. Sovnet en gang i timen også. Det er kanskje en av de største forskjellene til ungdomsskolen. Døgnrytmen din. Straks den er ødelagt, er det vanskelig å få den på plass igjen. I tillegg er det så lett å få problemer med å faktisk klare å sove. Søvnmangel er vel noe som forårsaker hvorfor jeg alltid er så sliten.

Jeg var alltid sliten. Vennene mine klaget på det. Mamma klaget på det. Til og med pappa klaget på det. Det ble litt for mye for meg. Det er så mye som skjer, og jeg føler at alles øyne er rettet mot meg. Alle har alltid noe å si, mase eller klage på, Det blir for mye. Det er for mye folk. For mye mennesker, for mye oppmerksomhet. Det ar bare blitt verre som tiden har gått her i åttende klasse. Og det har gått så sakte. Tiden har gått så sakte. De siste årene på barneskolen, gikk tiden bare fortere og fortere. Det var forferdelig, for jeg nærmet meg så fort ungdomsskolen.

Nå, den siste tiden, har jeg bare lyst til å reise. Reise og dra langt vekk. Jeg merker på meg selv, at straks skolen er ferdig, vil jeg bare hjem. Jeg vil vekk fra alle vennene mine, orker ikke å være mer med dem for den dagen. Er litt lei av dem nå. Trenger alenetid. Det er alltid så skuffende å komme hjem og finne ut at mamma eller pappa er hjemme. Ikke det at jeg har tenkt til å gjøre noe jeg ikke får lov eller ett eller annet sånt. Men det er bare for slitsomt. Jeg har lyst til å låse meg inn på et rom, og bli der for alltid. Det er snakking, masing, klaging, blikk og klenging fra alle kanter. Jeg rekker ikke å få med meg alt, og jeg får nesten hodepine av alt som skjer.

Jeg går på do sikkert fem ganger om dagen på skolen, bare for å være litt alene. Bare for å få en liten pause fra alt sammen. Det er så mye. Mye av alt. Rundt deg farer folk rundt. Kjemper for å nå toppen, kjemper for å få en bedre status. Tråkker ned andre for å hjelpe seg selv opp. Kjemper om den beste plassen i det sosiale hierarkiet. Kjemper om den beste kroppen, for å vise den frem, imens andre skjuler den, og holder den for seg selv.

Plutselig oppstår det et rykte der. Og plutselig dør det ut et rykte et annet sted. Plutselig er hun der ingen la merke til før, verdens mest populære jente. Plutselig er han der alle ville være med, en som ingen har lagt merke til. Plutselig har venninna di forandra seg, og du merker hvordan hun siger vekk fra deg. Plutselig begynner du å bli sjalu på den ene vennen din som du aldri har vært før. Plutselig forelsker du deg så sterkt og ekte, at du bare vil dø i et lite hull. Plutselig, kommer det mer tårer en kveld, enn det noen gang har gjort. Plutselig, føler du at du er på toppen av verden, og at ingenting kan ødelegge for deg nå. Men så, plutselig, raser alt sammen, og du må bygge det opp igjen. Hele verden din er jo ødelagt, for alt forandrer seg. Det er som om hele den fantastiske verdenen din, som du har jobbet for å bygge opp, må nå neste nivå, og alt endres. Det vil ta en stund å bli vant til det.

Et annet tema er kropp. Kroppen din. Vakker. Kanskje den er stor, kanskje den er litt liten? Men den er vakker. Og det har den alltid vært. Men hva skjedde nå? Hvorfor endret tankegangen din seg? Når var det alt ble endret? Våknet du bare opp en dag, og tenkte; «Kroppen min, den. Den er ikke noe fin»? Eller var det noen andres ord som fikk deg til å tenke slik om deg selv?

 Jeg har aldri hatt problemer med kroppen min. Har aldri syntes den var stygg eller noe annet. Men jeg har ikke vært fornøyd med den heller. Har egentlig aldri tenkt noe på kropp egentlig.  Men før jeg begynte på ungdomsskolen, våren før jeg begynte der, så begynte tankene mine litt. Bryster og hofter ble litt viktigere, men jeg visste at jeg ikke kunne gjøre så mye med det i forhold til at jeg ikke visste at man kunne trene låra. Men jeg følte meg feit. Jeg husker at jeg spiste mindre, og holdt meg på en diett. Men det var ikke sunt i det hele tatt, og når jeg ser tilbake på gamle bilder, ser jeg at det ikke så veldig sunt ut heller. Denne matmangelen gjorde store endringer, og siden jeg trente passe mye i uka og var normalt høy, så det ikke særlig bra ut. Jeg stoppet når jeg innså hva det gjorde med meg, sommeren før ungdomsskolen.

Nå prøver jeg å holde meg til mye sunn mat, næring og vitaminer, og akkurat passe mye trening. Det er mye bedre enn å nesten sulte seg selv. Jeg kjenner fortsatt litt på presset om kropp, og man føler at folk ikke vil like deg om du ikke har bra kropp. Du begynner å sammenligne din egen kropp med både modeller og vennene dine rundt deg. Sjalusi brenner inne i deg når du skjønner at det rett og slett er umulig å få akkurat den kroppen du ønsker, som kanskje noe andre har. Du legger merke hvordan de får mer oppmerksomhet fra guttene, og hvordan folk liker dem bedre.

Men da må man egentlig bare drite i alt det. Du begynner å tenke for mye rundt dette temaet, men det er viktig å fokusere på hvordan du selv er komfortabel med kroppen din, ikke hvordan den er i forhold til andres, eller hvordan andre ser på den. Det viktigste er at man er i en form som man liker helt selv, uten en eneste baktanke om noen andre. For etter hvert opplever man hvordan kropp faktisk ikke betyr hele verden, selv om det kanskje av og til virker slik.

Avslutning

Ungdomsskolen er litt av en utfordring. Ungdomstiden egentlig. Det er jævlig vanskelig, og det er så mye opp og ned. Men av og til må man bare sette seg til rette, og finne sin plass i denne nye verdenen. For selv om det kanskje ikke virker sånn, så går alle andre rundt deg gjennom akkurat det samme nå. Og da er det viktigste at vi hjelper hverandre gjennom det, at vi snakker ut om ting vi sliter med, og støtter hverandre gjennom alt. For selv om ungdomstiden kan være himla hard, og det av og til ikke føles ut som at du kommer til å overleve, Så det er det mye fint og nytt med den også. Nye spennende ting skjer hele tiden, og tross alt, er det sjukt gøy også.

– Jente 13 år – 

Annonser

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.