In Times Of Teen

Ungdomstiden er en tid hvor det er mye tanker og følelser i sving. Tankene og følelsene kan være alt fra glede og kjærlighet, til sorg, frustrasjon og sinne. Mye klarer man ikke kontrollere, som f. eks press. Det er et typisk tema innenfor ungdomstiden. Det finnes mange forskjellig typer press. Noen av de er f. eks kroppspress, drikkepress, klespress. I ungdomstiden kan man til å med å føle alt på en gang.

Mange forbinder ungdomstiden med noe negativt. Du har sikkert fått høre av foreldrene dine «ikke vær så fjortis» som en negativ greie, men det er også veldig mye positivt. Du er jo på vei til å utvikles til den du skal bli, finne din identitet. Kroppen utvikles, det kan man egentlig skrive en hel bok om. Du har kanskje ikke den samme stemmen som for to år siden, og vokst ut av buksene som passet i fjor høst. Du får kanskje din første kvise? Hvis du ikke allerede har fått en. Jenter får mensen, og tror det er verdens undergang. Jeg snakker nesten bare med venner om mensen, jeg syntes det bare er rart å skulle snakke med foreldrene mine om mensen selv om jeg ikke er helt sikker på hvorfor. Det er jo helt naturlig, men de føles lettere å snakke med venner.

Da er det kjærester da, du møter kanskje den jenta eller gutten som du tror du skal være sammen med resten av livet. Men så ender det med at to måneder senere slår dere opp. Du kommer til å ha mange kjærester gjennom ungdomstiden, men mange har kanskje ingen. Jeg kjenner mange som ikke er interesserte i å ha kjæreste. Jeg var heller ikke det. Før følte jeg alle forhold måtte man være mye sammen og være kosete for å kalle hverandre kjærester. Men nå synes jeg man skal få velge selv hvordan sitt eget forhold skal være. Og en eller annen gang kommer kjærlighetssorgen. Dessverre er det ikke noe man kan gjøre med kjærlighetssorgen, den bare kommer. Man må bare gi den tid, og før eller senere er det borte.

Du skal få nye venner, nytt skolemiljø, karakterer. Jeg var livredd for karakterer, det er ikke så ille som man tror. Du må bare jobbe litt for det, jeg jobber veldig mye for å gjøre det bra. Etter hvert har jeg funnet ut at jeg bare sliter meg selv ut. Nå prøver jeg å ikke bry meg så mye som før. Jeg bryr meg selvfølgelig, men kanskje ikke like mye som før, prøver å få ett mer komfortabelt forhold til skole. Periodevis blir det mye prøver, det kan bli opp til 3 prøver i uken, og du klarer ikke se lyset i tunnelen. Du må bare gjøre så godt du kan, det er vel det beste tipse. Det er faktisk lys i den tunnelen, selv om det ikke føles sånn kanskje.

I ungdomstiden spør du gjerne deg selv et par ganger, er jeg bra nok? Hva tenker de andre om meg? Hva burde jeg gjøre annerledes? Du har lett for å tenke at du må gjøre som alle andre, og det er slettes ikke sånn. Du selv bestemmer om andre skal bestemme over deg, sånn er det bare. Ikke la deg bli påvirket hvis du ikke vil, det er lettere sagt en gjort. Du må bare bestemme deg for det. Du er bra nok akkurat sånn som du er. Sikkert veldig klisje å si, men det er sant.

Noen forbinder ungdomstiden som en tung tid, de får angst, depresjoner, føler ensomhet. Det føles kanskje rart å si det, men det er helt naturlig. Selv om det er naturlig skal det ikke være sånn, ikke i det hele tatt faktisk. Angst, depresjon, ensomhet, stress det er vondt, veldig vondt. Du føler deg trist uten at du ikke helt vet hvorfor. Du løper ut av timene gråtene av frustrasjon for noe som har skjedd, eller det er bare tanker som sliter deg ut eller som bare presser på deg. Du har mistet all selvtillit. Læreren ser en glad elev som bare vil hjem i senga og gråte. Stresset og frustrasjonen tar over og ingen vet hva de skal gjøre. Du sover nesten ikke om nettene, spesielt ikke dagen før en prøve. Men dette er bare tanker og følelser som du drukner i. Du trenger bare å snakke med noen, en voksen eller bare noen du stoler på. Jeg går selv igjennom tunge tider som jeg ikke klarer å håndtere. Føler at jeg ikke blir sett, selv om alle vil hjelpe vil ikke jeg ha hjelp. Jeg vil klare det selv, men etter hvert i lengden klarer du ikke bære alt på egne skuldre, det går bare ikke. Jeg kom til det punktet at jeg ikke klarte mer, det var for vondt å holde på. Fikk ikke sove om nettene, kom meg så vidt opp av senga. Jeg følte jeg spilte et skuespill for alle, som om jeg hadde på en maske. De nærmeste visste, men ingen snakket om det. Det skjønner jeg godt, hadde nok ikke turt å spørre selv.

Jeg glemte rett og slett hva som gjorde meg glad og hva som er så bra med den tiden du skal inn i nå. Og hva som er bra for meg. Jeg var på feil spor. Jeg ventet for lenge med å si ifra, når jeg ser tilbake på ting nå burde jeg bare gått rett til mamma eller pappa med en gang. Og mamma og pappa, de støttet meg hele veien. De hjalp meg når jeg var trist, når jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. De er de du trenger når du er i tunge tider, vær ærlig med dem. Når de spør om hvordan du har det, sier du hvordan du virkelig har det! Jeg løy, hver dag løy jeg. Uansett hva det er, snakk med dem. Jeg, mamma og pappa hadde ikke noe nært forhold før, jeg snakket aldri med de om verken skole eller følelser. Det er dumt det, jeg viste ikke om hvor mye jeg kom til å trenge dem, antagelig ikke du heller. Men tro meg, det gjør du, mye mer enn det du tror.

Ungdomsskolen er rett rundt hjørnet, du kommer til å oppleve drama, glede, press, kjenne på dårlig og god selvtillit, kjærlighet, fått nye venner, men ikke glem de gamle! Ikke ta karakterer alt for seriøst i starten, det sliter deg ut. Bare nyt ungdomstiden så godt du kan og ta vare på de du er glad i. Snakk med noen om det er noe du trenger.

-Jente 13 år-